Vind og kalkstein på Inishmore

Photo: Wikimedia Commons

Ferga fra Rossaveel lukter vanligvis en blanding av dieseleksos og fuktig ull. Når du når midtveis i Galway Bay, kaster Atlanterhavet gjerne nok grått vann over baugen til at dagsturistene angrer på den tredje guinnessen fra kvelden før. Jeg gikk av båten med salt i øyevippene og et desperat behov for en sykkel uten knirkende kjede. Inishmore handler ikke om komfort; det er den rå, takkete kanten av Europa der landet bare bestemmer seg for å stoppe. Hvis du ser etter ferdigklipte plener og en cocktailmeny, bør du holde deg på fastlandet.

Verdens ende

Inishmore er en gigantisk blokk med kalkstein sluppet midt i havet. Den er grå, flat, og dekket av tusenvis av kilometer med tørrmurer som ser ut som et gigantisk spindelvev fra lufta. Atmosfæren er tykk av lukten av brennende torv og råtnende tang. Folk her snakker irsk som førstespråk, men de bytter til engelsk for å fortelle deg hvilken vei vinden blåser.

Denne øya er for folk som liker følelsen av grus mellom tennene og gjørme på støvlene. Den er for turgåere som ikke har noe imot litt regn, og syklister som tåler en motvind som føles som en fysisk vegg. Hvis du trenger et femstjerners hotell eller et kjøpesenter for å føle at du er på ferie, kommer du til å hate dette stedet. Det finnes ingen resorter. Ingen spa. Bare stein og hav.

Når Atlanterhavet er i godt humør

Den beste tiden å besøke Inishmore på er mai eller juni. Villblomstene titter frem i sprekkene i kalksteinen, og sola viser seg faktisk. Dagene er lange, noe som gir deg rikelig med lys til å utforske den bortre enden av øya uten å bekymre deg for å gå deg vill i mørket.

Juli og august bringer folkemengdene. Fergen dumper hundrevis av dagsturister i Kilronan hver morgen, og hovedveien blir et kaotisk rot av vinglete sykler og hestevogner. Hvis du kommer da, bør du bli over natta så du får stedet for deg selv når den siste båten drar klokka fem. Vinteren er en helt annen sak. Det meste stenger, vinden hyler høyt nok til å riste i vindusrutene, og havet blir rasende. Det er flott for ensomhet, men du bør ta med en veldig tykk jakke og en bunke bøker.

Klipper og iskaldt vann

Dún Aonghasa er det store trekkplasteret, og med god grunn. Det er et forhistorisk steinslott plassert rett på kanten av et 90 meter høyt stup ned i Atlanterhavet. Det finnes ingen sikkerhetsgjerder. Hvis du er dum nok til å gå for nær kanten når et vindkast treffer, er det ditt eget problem. Størrelsen på kalksteinsklippene her får alt annet til å føles smått.

Så har du Poll na bPéist, ofte kalt Worm Hole. Det er et naturlig rektangulært basseng som ser ut som om noen har skåret det ut med laser. For å komme dit må du klatre over kvasse steiner, så ikke prøv deg i flippflopper. Hvis tidevannet er riktig, slår vannet inn og ut som en gigantisk lunge. For et avbrekk fra den grå steinen har Kilmurvey Beach hvit sand og vann som ser tropisk ut, men føles som flytende is. Ta en dukkert hvis du vil miste følelsen i lemmene i en time.

Veien ut til steinen

De fleste tar ferga fra Rossaveel, omtrent en times kjøring fra Galway by. Det går shuttlebusser fra byen til kaia. Overfarten tar rundt 40 minutter. Hvis du kommer fra County Clare, kan du ta båt fra Doolin, men vær advart: det strekket med vann er beryktet for å gjøre folk sjøsyke.

Hvis du har litt mer penger og hater båter, flyr Aer Arann små propellfly fra Connemara flyplass. Det er en ti minutters flytur og gir deg en utsikt over øyas rutenett av steinvegger som du ikke får på noen annen måte. Det er raskt, bråkete og mye morsommere enn ferga.

To hjul eller to bein

Ikke engang vurder å ta med bil. Øya er liten, veiene er smale, og halve sjarmen er å gå seg vill på en grusvei. Så snart du går av ferga i Kilronan, vil du se rader med sykkelutleier. Velg en terrengsykkel med ordentlige dekk; veiene er fulle av løs grus og hull.

Det går en lokalbuss som kjører i loop på øya, noe som er greit hvis det pøser ned, men du vil gå glipp av de beste delene. Å gå er den beste måten å se de mindre ruinene og flokkene med sel som slapper av på steinene nær nordkysten. Bare pass på hvor du tråkker; kalksteinen er glatt når den er våt, og sprekkene mellom steinene er dype nok til å knekke en ankel.

Hvor du dumper sekken

Kilronan er hovedlandsbyen og der de fleste bor. Det er nært pubene og det eneste supermarkedet på øya. Det er praktisk, men det kan føles litt overfylt i løpet av dagen. For noe roligere, se etter en B&B eller et vandrerhjem lenger vest mot Kilmurvey.

Ved å bo på vestenden våkner du til lyden av havet i stedet for skramlingen fra fergeleveranser. Det er mørkere, roligere og føles mye mer som verdens ende. Det finnes også en glamping-plass nær stranda hvis du vil late som om du lever enkelt, men likevel ha en ordentlig seng.

Pinter og fersk fangst

Maten på Inishmore er enkel. Forvent mye fish and chips, blåskjell og tykk fiskesuppe. Joe Watty’s i Kilronan er stedet for et solid måltid og live musikk. Guinnessen her smaker bedre enn i London eller New York, mest fordi den ikke har reist særlig langt og lufta er saltere.

Regn med å betale rundt 15 til 20 euro for en grei hovedrett. Det er ikke billig, men ingenting på en øy er noen gang det. Vannet i krana er trygt å drikke, selv om det kan ha en viss smak av torv. Utelivet er sentrert rundt pubene. Det finnes ingen klubber, bare folk som sitter på trebenker og snakker høyt over feler og blikkfløyter.

Overlevelse og dekning

Kontanter er fortsatt sjef på de mindre stedene. Det finnes en minibank i Kilronan, men den har en vane med å gå tom for penger eller bryte sammen i travle helger. Ha med nok euro til å klare deg i noen dager.

Mobildekningen er overraskende grei på det meste av øya, selv om den faller ut når du er gjemt under klippene. De fleste puber og vandrerhjem har Wi-Fi, men ikke forvent lynrask fiber. Lokale butikker stenger vanligvis tidlig, rundt klokka seks, så kjøp snacks og utstyr før sola går ned. Hvis du havner i trøbbel, er den lokale klinikken i Kilronan, men for alt alvorlig må de fly deg til fastlandet.

Unngå minibussene

Den største feilen folk gjør, er å følge minibuss-turene. Alle drar til de samme tre stedene samtidig. Mens alle andre trenger seg sammen ved inngangen til Dún Aonghasa midt på dagen, bør du finne Seven Churches i den bortre enden av øya. Det er en samling av ruinerte klosterbygninger og eldgamle høykors der det vanligvis er null folk.

Et annet tips: unngå hovedveien tilbake til havna. Ta lavveien langs kysten. Du vil passere selkolonien og se de gamle skipsvrakene som ruster bort på stranda. Det tar lengre tid, men du slipper å dukke unna leiesykler og hestemøkk hvert femte sekund. Inishmore er på sitt beste når du står på en steinblokk med ingenting annet enn vinden som selskap. Fokuser på de rolige hjørnene, så vil øya vise deg hvorfor folk har klamret seg fast til denne steinen i tusenvis av år.