Paxi uten yachter

Photo: Wikimedia Commons

Jeg gikk av ferga i Gaios og fikk umiddelbart en sky av diesel og saltvann i ansiktet. Det er en knøttliten stein, egentlig – bare tjuefem kvadratkilometer med eldgamle oliventrær og taggete kalkstein. De fleste kommer hit på båtturer med hvite duker fra Korfu, men hvis du grabber en sliten scooter og setter kursen mot vestkysten, legger du lin-skjortene bak deg på ti minutter. Luften lukter vill timian og solstekte geitestier, og bakken består stort sett av løsgrus som spiser flippfloppene dine hvis du ikke passer på. Dette er ikke stedet for strøkne sandstrender; det er et sted for dype stup, skarpe steiner og den typen stillhet som bare blir avbrutt av et esel som skryter i det fjerne.

Olivenlunder og kalksteinsklipper

Paxi har en merkelig dobbel identitet. Nede ved vannet i de tre hovedlandsbyene handler alt om italiensk innflytelse og dyre seilbåter. Men flytter du deg en kilometer innover i landet, havner du i en annen verden av falleferdige steinmurer og krokete trær som har stått der siden venetianerne styrte showet. Det passer perfekt for soloreisende som ikke har noe imot litt svette for å finne en vik. Hvis du trenger en beach club med DJ og sushimeny, bør du holde deg på fastlandet. Denne øya er for folk som vil bruke formiddagen på å gå tur gjennom en skog av sølvfargede blader og ettermiddagen på å hoppe fra en klippe ned i vann som er så klart at det ser ut som glass.

Når du bør dra

Ikke engang vurder å dukke opp i august, med mindre du trives i en menneskelig trafikkork. Øya er for liten til å takle det verste sommertrykket. Mai og juni er vinnerne – villblomstene blomstrer fortsatt, stiene er ikke gjengrodde ennå, og lokalbefolkningen har ikke nådd bristepunktet med turister. September er også solid; Det joniske hav er endelig varmt nok til at du ikke snapper etter pusten når du hopper uti, og kveldsvinden begynner å ta knekken på den verste heten. Vinteren er dørgende stille, rå og handler stort sett om å se regnet piske mot olivenlundene, noe som har sin egen sjarm hvis du skriver bok, men som suger hvis du vil bade.

Høye klipper og dype blå hull

Vestkysten er der dramatikken skjer. Erimitis er det store navnet her – en massiv, hvit klippevegg som ser ut som den ble kuttet rett av med en øks. Det gikk et jordskred i 2008 som skapte en ny strand der nede, og turen ned tar knekken på knærne dine, men vannet har en intens, elektrisk blåfarge som nesten ser falsk ut.

Så har du Tripitos Arch. Du må navigere deg gjennom noen seriøst støvete geitestier for å finne den. Det er en naturlig steinbru som rager over havet. Du kan gå over den hvis du ikke har høydeskrekk, men det smarteste trekket er å se på den fra klippene ved siden av med en billig øl i hånda. For å bytte tempo kan du ta den ti minutter lange båtturen til Antipaxos. Hopp over den første stranda der de store turbåtene dumper alle, og gå over åsen til de mindre vikene. Sanden er hvitere enn tennene dine og vannet er grunt og varmt.

Slik kommer du deg hit uten privatfly

Du kommer sannsynligvis via Korfu. Fra havna i Korfu by har du to valg: hurtigbåten (Flying Dolphin) som bruker en time, men som føles som å sitte i en blikkboks, eller Kamelia-linjene som er litt mer avslappet. Hvis du kommer fra det greske fastlandet, er ferga fra Igoumenitsa veien å gå. Den er tregere, billigere, og du kan stå på dekk og se kystlinjen endre seg. Det finnes ingen flyplass på Paxi, og det er akkurat derfor øya ikke er helt ødelagt ennå.

To hjul er bra fire hjul er dårlig

Ikke lei bil her. Veiene er i bunn og grunn asfalterte eselstier, og parkering i Gaios eller Lakka er et mareritt som vil ødelegge dagen din. Lei en 125cc scooter. Den er billig, bruker nesten ikke bensin, og du kan dytte den inn i buskene ved starten av en hvilken som helst tursti. Bare pass opp for grus i svingene – den lokale bussjåføren bremser ikke for noen, og utleiesyklene har vanligvis dekk som har sett bedre dager. Hvis du er i god form, funker terrengsykkel, men bakkene er ingen spøk og sola vil steke deg levende innen lunsj.

Her setter du fra deg sekken

Gaios er knutepunktet. Det er der fergene legger til og der det skjer mest. Det er greit nok, men det bråker. Lakka, lenger nord, ligger i en hesteskoformet bukt og ser ut som et postkort, for det meste befolket av seilerfolket. For min del er Loggos stedet. Det er den minste av de tre, sentrert rundt en bitteliten havn med en gammel såpefabrikk i den ene enden. Det føles mer som en levende landsby og mindre som en kulisse. Hvis du vil ha total stillhet, finn et rom i en landsby i innlandet, som Magazia. Du vil være omgitt av gamle gubber som spiller backgammon og lyden av sikader, og du er fortsatt bare en ti minutters kjøretur fra havet.

Blekksprut og lokal eddik

Maten er enkel og tung på olivenolje. Paxi produserer noe av den beste oljen i landet, og de har det på alt. Se etter tavernaene som ikke har bilder av maten på et skilt utenfor. Prøv bourdetto – en krydret fiskegryte – eller alt som involverer blekksprut.

Unngå bordene på første rad i havnene hvis du reiser på budsjett. Gå to smug bakover, og du finner stedene der lokalbefolkningen spiser for halve prisen. Vannet i krana er teknisk sett greit til å pusse tennene, men det er stort sett avsaltet sjøvann og smaker som et svømmebasseng. Kjøp store kanner med mineralvann på supermarkedet. Uteliv handler ikke om klubber; det handler om å sitte på en bar ved vannkanten i Loggos og drikke ouzo til stjernene kommer fram.

Overlevelsestips

Kontanter er fortsatt konge. De største restaurantene i Gaios tar kort, men den lille tavernaen i åsene eller fyren som leier deg en båt vil ha euro. Det finnes minibanker i de største byene, men de går av og til tomme for penger i langhelger, så ha en reserve på deg.

Mobildekningen er overraskende god over det meste av øya, selv om den kan bli litt ujevn når du er nede i de dype kalksteinsvikene på vestkysten. Hvis du kommer fra utenfor EU, skaff deg et lokalt SIM-kort på Korfu før du drar over; det er billigere enn roaming. De fleste butikker stenger noen timer på ettermiddagen for siesta – ikke vær den personen som hamrer på en låst dør klokka 15:00.

Slipp unna folkemengden

De blå grottene på vestkysten er spektakulære, men hver eneste turbåt fra Korfu og Parga stopper der. Hvis du vil se dem, lei din egen lille motorbåt om morgenen og kom deg dit før klokka 10:00. Du trenger ikke båtførerbevis for de små motorene, og det er den eneste måten å se kystlinjen på dine egne premisser.

For en skikkelig virkelighetsflukt, dra til midten av øya og se etter de gamle steinsisternene. Det er massive, håndlagde vannlagringssystemer fra flere hundre år tilbake. Ingen drar dit. Du kan sitte på kanten av en steinmur, se ut over Det joniske hav, og ikke høre en eneste motor eller menneskestemme. Det er det virkelige Paxi – det som finnes under overflaten av den jålete yacht-destinasjonen.