Kouphonisia til fots

Jeg gikk av fergen og fikk umiddelbart lungene fulle av dieseleksos blandet med skarpt sjøsprøyt. Vinden på kaia i Pano Kouphonisi tuller ikke. Det er en liten kalksteinsbit i Kykladene som alle prøver å selge som et glanset postkort, men virkeligheten er mye bedre. Det er et sted hvor håret forblir flokete av kulingen, leggene blir dekket av fint hvitt støv, og du bruker ettermiddagene på å lure på om en tredje karaffel med kald husets vin er i overkant. Det er det ikke. Dette er ikke en øy for resort-folket; det er for folk som vil skrubbe byen av huden i Egeerhavet og ikke har noe imot litt skitt under neglene.

En liten klippe for de som tar det med ro

Kouphonisi består i hovedsak av to øyer: Pano (øvre) og Kato (nedre). Det meste skjer på Pano, som er så liten at du kan gå over hele øya på førti minutter hvis du har litt tempo. Stemningen er enkel og ujålete. Du finner ikke prangende kjøpesentre eller rader med designerbutikker her. I stedet får du hvitkalkede smug, solblekede fiskenett og folk som vandrer rundt i ingenting annet enn saltdekkede badeklær.

Denne øya passer for solo-backpackeren som liker å bevege seg sakte. Den er for turgåeren som foretrekker en kyststi for geiter fremfor en asfaltert vei, og for svømmeren som vil hoppe fra en klippe ned i vann som er så klart at det ser ut som glass. Hvis du leter etter en lobby med marmorgulv, en betjent som parkerer bilen din, eller et intenst uteliv, gjør deg selv en tjeneste og bli på båten til den treffer Ios eller Mykonos. Du kommer til å kjede deg i hjel her, og de lokale foretrekker uansett freden.

Sykluser av vind og sol

Timing er alt i de små Kykladene. Dukker du opp i august, må du slåss om hver eneste kvadratmeter med sand med halve Athen og Italia. Øya føles trang, tavernaene blir stresset, og prisene for et enkelt rom skyter i været.

Den gylne middelveien er juni eller september. I juni er dagene lange, vannet har endelig mistet vinterkulda, og åsene har ennå ikke blitt helt svidde og brune. September er enda bedre; havet er varmt nok til å bli liggende i timevis, og den hektiske energien fra høysesongen har fordampet. Se opp for Meltemi-vinden i juli og august. Disse nordlige kulingene kan forvandle en rolig strand til et sandblåsingskammer. Når Meltemien blåser, holder du deg til de sørvendte vikene eller forbereder deg på å spise mye støv.

Kyststien til Pori

Det beste du kan gjøre på Kouphonisi er også det billigste: gå langs den sørlige kystlinjen. Start ved havna og hold havet på høyre side. Du passerer en rekke små viker som Finikas og Fanos. De er helt greie, men fortsett videre. Det er når stien blir røffere at magien starter.

Du vil til slutt nå Italida, en sandstripe der klær er høyst valgfritt og vannet har en nyanse av turkis som ser falsk ut. Lenger borte finner du Djevelens øye, et naturlig basseng i fjellet der havet dundrer gjennom en undervannstunnel. Det er et flott sted å sitte og se på kreftene i vannet, forutsatt at dønningene ikke er for høye. Stien ender ved Pori, en massiv hesteskoformet bukt med dypt vann og et par avslappede kafeer. Det er en lang tur tilbake i mørket, så ta med hodelykt eller planlegg returen med solnedgangen.

Hvordan komme seg dit uten drama

Det finnes ingen flyplass på Kouphonisi, noe som er øyas redning. De fleste flyr til Athen og tar ferge fra Pireus. Hurtigbåtene bruker rundt fem timer, men de er dyre og føles som å sitte i en flytende blikkboks. Har du tid, ta Blue Star. Den er tregere, billigere, og du kan faktisk stå på dekk og se øyene gli forbi.

Et annet solid alternativ er å fly til Naxos og ta Express Skopelitis. Denne legendariske lille fergen er livsnerven i de små Kykladene. Den er gammel, lukter grillet souvlaki og motorolje, og kastes rundt i grov sjø, men det er den mest autentiske måten å ankomme på. Bare ikke forvent en behagelig tur hvis vinden tar seg opp.

Glem leiebilen

Du trenger ikke bil her. Faktisk er det bare en stor hodepine. Veiene er smale, parkering er et mareritt, og det er ingen steder du ikke kan nå til fots. Føler du deg lat eller bærer tungt, finnes det sykler til leie nær havna. De er supre for å komme seg raskt til Pori, men kyststien er ofte for steinete for hjul.

Det går også en liten grønn buss som frakter folk mellom landsbyen og Pori, og en taxibåt som går fra havna hver time. Taxibåten er en fin måte å se kystlinjen fra et annet perspektiv, spesielt hvis du vil dra over til Kato Kouphonisi for dagen.

Her setter du fra deg sekken

Chora er den eneste ordentlige landsbyen på øya, og det er her du bør bo. Alt stråler ut fra havna. For reisende på budsjett finnes det rikelig med rom til leie (se etter skilt med ‘Rooms to Let’) som egentlig bare er en seng, en vifte og en balkong. Det er alt du trenger. Hvis du vil bo unna kveldsstøyen, se etter steder i utkanten av landsbyen i retning Finikas. Du får bedre stjernehimmel og mindre skravling fra tavernaene sent på kvelden.

Raki og grillet blekksprut

Å spise her handler om enkelhet. Ikke se etter fusion-menyer eller molekylær gastronomi. Gå til tavernaene der bordene er dekket med papirduker og vinen kommer i literskarafler. Sjømat er stjernen, selvfølgelig. Grillet blekksprut, stekt calamari og ferske salater er gjengangere.

Prisene er rimelige sammenlignet med de større øyene, men de har krøpet oppover. Et solid måltid med vin koster vanligvis mellom tjue og tretti euro. Vannet i krana kan teknisk sett drikkes, men smaker mye mineraler og salt; de fleste holder seg til flaskevann eller de offentlige kranene hvis de har et godt filter. Om natten våkner landsbyen til liv. Det er ikke en klubbscene, bare folk som sitter utenfor barer med et glass raki eller en kald øl og ser verden gå forbi.

Grunnleggende overlevelse

Før var kontanter den eneste måten å overleve på, men de fleste tavernaer og butikker tar kort nå. Når det er sagt, har øyas eneste minibank en uvane med å gå tom for penger eller bryte sammen i langhelger, så ha alltid femti euro liggende i sekken for nødstilfeller.

Mobildekningen er overraskende god over hele øya, selv om den kan falle ut når du er nede i de dypeste vikene. Det finnes en liten medisinsk klinikk i landsbyen for mindre problemer, men for alt alvorlig må du belage deg på en båttur til Naxos. Butikkene stenger generelt i ettermiddagsvarmen (14:00 til 18:00), så gjør unna innkjøpene tidlig.

Unna Instagram-massene

Hovedstranda i Chora er grei for en rask dukkert, men den blir overfylt i det øyeblikket en ferge tømmes. Vil du ha ekte isolasjon, tar du taxibåten over til Kato Kouphonisi. Den er ubebodd bortsett fra noen sesongcampere og en enkelt, legendarisk taverna kalt Venetsanos.

Når du går i land på kaia i Kato, er det bare å begynne å gå. Det er ingen asfalterte veier og ingen butikker. Følg stiene til Nero-stranda. Det er en lang, vill kyststrekning hvor du kan tilbringe hele dagen uten å se mer enn en håndfull mennesker. Bare husk å ta med rikelig med vann og solkrem; det finnes absolutt ingen skygge, og sola på den hvite steinen steker deg raskere enn du tror. Det er rått, det er stille, og det er nøyaktig derfor folk som meg fortsetter å komme tilbake til dette hjørnet av Egeerhavet.